«Kle nå av deg hele rustningen og ta bare på de fillete klærne dine,» sa hesten. «Ta sa salen av meg og slepp meg, og heng alt inn i den store innhole linda her. Så skal du gjøre deg en parykk av granlav og gå opp til kongsgarden, som ligger tett ved. Der skal du be om tjeneste. Når du så trenger til meg, så gå bare hit og rist på bislet, så skal jeg komme til deg.»

Ja, gutten gjorde som hesten sa, og da han fikk på lavparykken vart han så ussel og bleik og elendig å se på, at ingen kunne kjenne han att. Han kom da til kongsgarden og bad om å få være i kjøkkenet og bære vann og ved til kokka.

Men så spurte kokkejenta:

«Hvorfor har du den stygge parykken? Ta av deg den, jeg vil ikke vite av noen så stygg her inne.»

«Det kan jeg ikke,» svarte gutten, «jeg er ikke riktig rein i hodet.»

«Tenker du jeg vil ha deg her ved maten når du er slik da?» sa kokka. «Gå ned til stallmesteren, du passer best til å gå og måke i stallen.»

Men da stallmesteren bad han ta av parykken, fikk han samme svaret, og så ville ikke han heller ha han. «Du kan gå til hagemeste-ren,» sa han, ”du høver best til å gå og grave i jorda.»

Hos hagemesteren fikk han da lov til å bli. Men ingen av de andre tjenerne ville ligge i hus med han. Derfor måtte han sove for seg sjøl under trappa til lysthuset. Det stod på stolper og hadde ei høg trapp. Under den fikk han litt mose til seng, og der låg han så godt han kunne.

Da han hadde vært på kongsgarden ei tid, var det en morgen, i det samme sola rant, at gutten hadde tatt av seg lavparykken og stod og vaska seg. Da var han så vakker at det var en lyst å se.

Prinsessa såg den vakre hagegutten oppe fra vinduet sitt og syntes hun aldri hadde sett noen så vakker. Hun spurte da hagemesteren hvorfor han låg ute under trappa.

«Å, ingen av de andre tjenerne vil ligge sammen med han,” sa hagemesteren.

«La han komme opp i kveld og ligge ved døra inne på kammerset mitt, så skal de vel ikke holde seg for gode til å la han ligge i hus med seg sia,» sa prinsessa. Hagemesteren sa det til gutten.

«Mener du jeg vil gjøre det,» sa gutten. ”Så ville de si det var noe mellom meg og kongsdattera.»

«Ja, du har grunn til å være redd for det, du,» svarte hagemeste-ren, ”du som er så vakker!»

«Ja ja, når du sier det, så får jeg vel gjøre det,» sa gutten.

Da han skulle oppetter trappene om kvelden, trampa og slampa han slik i vei at de måtte be han gå sakte, så ikke kongen skulle høre det. Han kom inn og la seg, og begynte straks å snorksove.

Så sa prinsessa til terna si:

«List deg bort og ta av han lavparyk-ken,» og det gjorde hun.

Men i det samme hun ville nappe den, holdt han den med begge hender, og sa at den fikk hun slett ikke. Dermed la han seg til å snorke att. Prinsessa gav terna et vink igjen, og så fikk hun nappa av parykken. Da låg gutten der så pen og raud og hvit som prinsessa hadde sett han i morgensola.

Sia låg gutten hver natt oppe på rommet hos prinsessa.

Men det varte ikke lenge før kongen fikk spurt at hagegutten låg i kammerset hos prinsessa hver natt, og så vart han så harm at han nær hadde tatt livet av gutten. Det gjorde han nå ikke likevel, men kasta han i fangetårnet, og si eia datter stengte han inne på kammer-set, så hun aldri fikk lov å komme ut, verken natt eller dag. Alt hun gråt og bad for seg og gutten, så hjalp det ikke. Kongen vart enda harmere ved det.

Ei tid etter vart det ufred og krig i landet, og kongen måtte ruste seg mot en annen konge, som ville ta riket fra han. Da gutten hørte det, bad han fangevokteren gå til kongen for seg, og be om rustning og sverd og lov til å være med i krigen. Alle de andre lo da fange-vokteren kom med ærendet sitt, og bad kongen at han måtte få noe gammalt skrammel å ha på seg, så de kunne få den moroa å se slik en stakkar være med i krigen. Det fikk han, og dertil en gammal skarvegamp som hinka på tre bein, det fjerde drog han etter seg.

Så drog de da ut mot fienden, men de var ikke kommet langt bort fra kongsgarden før gutten vart sittende fast i ei myr med gampen sin. Der satt han og hakka og nikka: «Hei, vil du opp! Hei, vil du opp!» sa han til gampen. Det hadde alle de andre si beste moro av, og lo og gjorde narr av gutten mens de rei forbi.

Men aldri før var de borte, så sprang han til linda, tok på seg rust-ninga og rista på bislet. Straks kom hesten og sa: «Gjør du ditt beste, så skal jeg gjøre mitt!-

Da gutten kom etter, var slaget alt i gang, og kongen var i slem knipe. Men aller best det var, hadde gutten jaga fienden lang vei. Kongen og folka hans undra seg mye på hvem det kunne være som kom og hjalp dem. Men ingen kom han så nær at han fikk snakka til han, og da slaget var slutt, var han borte.