Da fjorten dager var gått, kunne ikke gutten berge seg lenger; han smatt inn. Men han såg slett ikke noe der inne, uten en lem i golvet. Da han løfta på den og såg ned igjennom, stod det en stor kopperkjel og putra og kokte der nede, men han såg ingen varme under. Det var artig å kjenne om det var varmt, tenkte gutten, og stakk fingeren nedi. Da han tok den opp att, var den forgylt over det hele. Gutten skrapa og vaska den, men forgyllinga ville ikke gå av. Så bandt han ei fille om, og da mannen kom heim og spurte hva som feilte finge-ren hans, sa gutten at han hadde skåret seg så stygt. Men mannen reiv av filla, og da såg han nok hva som vanta fingeren.

Først ville han drepe gutten, men da han gråt og bad igjen, banka han 'n bare så han låg til sengs i tre dager. Da tok han et horn ned av veggen og smurte han med, så vart gutten like frisk att.

Om ei stund reiste mannen bort for fjerde gangen, og da skulle han ikke komme att før om en måned. Men da sa han til gutten at hvis han gikk inn i det fjerde kammerset, så måtte han aldri tenke på å berge livet.

En to eller tre veker holdt gutten seg, men så kunne han ikke berge seg att. Han måtte og skulle inn i kammerset, og så smatt han inn. Der stod en stor, svart hest på et spelltau, med et glotrau ved hodet og ei høykorg ved rumpa. Gutten syntes det var ulikt. Han bytta om og satte høykorga ved hodet.

Så sa hesten: «Sia du har så godt hjertelag at du vil la meg få mat, skal jeg frelse deg, jeg. Kommer trollet heim nå og finner deg, så dre-per han deg. Men nå skal du gå opp på det kammerset som er beint over her, og ta ei rustning av dem som henger der. Og så må du ende-lig ikke ta noen av de blanke, men den mest rustne du ser, den skal du ta, og sverd og sal skal du leite deg ut på samme viset.»

Det gjorde gutten; men det var tungt å bære det alt sammen.

Da han kom tilbake, sa hesten at nå skulle han kle seg naken og gå ned i kjelen som stod og kokte i det andre kammerset, og lauge seg. Jeg blir vel fæl da, tenkte gutten, men han gjorde det likevel. Da han hadde lauga seg, vart han både vakker og trivelig, og så raud og hvit som mjølk og blod, og mye sterkere enn før.

«Kjenner du noen forandring?» spurte hesten.

« Ja,» sa gutten.

«Prøv å løfte meg,» sa hesten.

Å ja, det kunne han, og sverdet svingte han som ingenting.

«Ja, legg nå salen på meg,» sa hesten, «og ta på deg rustninga, ta så nypetornpisken og steinen og vasskrukka og smurningshornet, så reiser vi.»

Da gutten vel hadde kommet opp på hesten, bar det av garde så han ikke visste hvordan han kom fram.

Han rei ei stund; så sa hesten: « Jeg syns jeg hører en dur. Se deg om, kan du se noe?»

«Det kommer mange, mange etter oss, visst et snes,» sa gutten. «Ja, det er trollet, det,» sa hesten, «nå kommer han med sine.» De rei enda ei stund, til de som kom etter, var tett innpå.

«Kast nå tornepisken bak over aksla di,» sa hesten, «men kast den vel og langt fra meg!» Det gjorde gutten, og i det samme vokste det opp en svær, tjukk nypetornskau.

Så rei gutten igjen et langt, langt stykke, mens trollet måtte heim etter noe å hogge seg igjennom skauen med.

Men om ei stund sa hesten att: «Se bakover, kan du se noe nå?» « Ja, en hel bråte,» sa gutten, «som en stor kirkeallmue.»

«Ja det er trollet det, nå har han flere med seg. Kast nå kampe-steinen, men kast den vel og langt fra meg!»

Med det samme gutten gjorde som hesten hadde sagt, vart det et stort kampeberg bak han. Så måtte trollet heim etter noe å hogge seg gjennom berget med, og mens trollet gjorde det, rei gutten igjen et godt stykke.

Men så bad hesten han se seg tilbake igjen, og da såg han det yrte som en hel krigshær. De var så blanke at det skinte av dem.

«Ja,» sa hesten, «det er trollet. Nå har han alle sine med seg. Slå nå vasskrukka ut bak deg, men vokt deg vel så du ikke søler noe på meg!»

Det gjorde gutten, men hvordan han bar seg at, kom han til å miste en dråpe på lenda. Så vart det et stort, stort vann, men av de dråpene han spilte, kom hesten til å stå langt uti vannet. Likevel svømte den da til lands. Da trolla kom til vannet, la de seg ned for å drikke det tomt, og så slurka de i seg til de sprakk.

«Nå er vi kvitt dem,» sa hesten.

Så reiste de i lang, lang tid; til slutt kom de på ei grønn slette i en skau.